Vi er på vei inn i en periode der Merkur er retrograd. Sett fra jorden begynner den lille planeten å danse baklengs over himmelen. Men Merkurs retrograd er ikke bare en beskrivelse av noe du kan se etter mørkets frembrudd. Det er et populærkulturelt fenomen. Etter hvert som astrologi har blitt mer hipt i den … Continue reading Kjærlighetsbrev til Merkur i anledning retrograden →

Hei, alle. La oss snakke om miljøet. Seriøst, LA OSS SNAKKE OM MILJØET! Hvisker: (la oss snakke om miljøet) Hvis det er én sak i hele det politiske universet jeg bryr meg om, så er det hvordan vi behandler planeten vi bor på. Og likevel er det den aller vanskeligste saken for meg å snakke … Continue reading Grønn faste for alle →

Mai 2016 drev jeg utelukkende med amming. Mens jeg ammet, leste jeg bøker om å amme. Alle sa til meg: "Du må lese Mammasjokket! Av Helena Brodtkorb!" Helena som muse: Jeg kjøpte og leste. Jeg leste den mange ganger, først en tekst her og der (fordi ammetåka ikke er et sted for kronologi), så flere … Continue reading Ny bok: Møt Svarteboka, skrevet sammen med Helena Brodtkorb →

Jeg slo opp med Audun Lysbakken for godt da jeg var hjemme med en vill ettåring og mottok kontantstøtte. Jeg hørte en debatt der SVs argument for å avvikle kontantstøtten var: "Du skal ikke få penger for å ikke jobbe." Og jeg var litt sånn "Audun, gutten min, jeg har aldri jobba så hardt i … Continue reading Idas 8.mars-tale: Ubetalt arbeid er fortsatt en jobb →

Hei der hjemme. Jeg bare antar at du er hjemme. Jeg er hjemme. Ungen min er hjemme. (Nesten) alle er hjemme. Noen har hjemmekontor. Noen er permittert. Barnehagene er stengt. Skolene er stengt. Noen er i karantene. Noen bare holder seg unna. Hvis du har barn, så har du mer enn én jobb om dagen. … Continue reading Ny, gratis Brillebjørn-lydbok om å være hjemme på grunn av COVID-19 →

Hei, kjære. Det har vært noen underlige dager etter at den gratis Brillebjørn-lydboka ble lastet ned over 17 000 ganger på en uke. Etter å ha sendt e-poster med over 1000 mennesker som det viser seg har lest bøkene mine i over ti år, har jeg tenkt mye på hva mer jeg kan lage til … Continue reading Jeg lager hemmelig klubb på Patreon. Du er invitert. →

Hi everyone! This is Bo Bear! Illustration: Jens A. Larsen Aas. He is a Norwegian children's book character. Two weeks ago, I made a special Bo Bear audiobook about Bo Bear having to stay home from day care because of COVID-19 and gave it away for free. It's reached about 20 000 downloads as I … Continue reading Free audiobook about a small bear with two mothers having to stay at home because of COVID-19 →

Hej alle sammen! Dette er Brillebjørn! Illustrastion: Jens A. Larsen Aas Han er en norsk barnebog-figur! Tre af bøgerne er oversat til dansk, Brillebjørn bager, Brillebjørn får plaster på og Brillebjørn gør indkøb. Da Norge lukkede skolerne og børnehaverne på grund af COVID-19, lavede jeg en gratis Brillebjørn lydbog og delte den ud via Internettet. … Continue reading Gratis Brillebjørn lydbog på dansk →

Hi everyone! This is Bo Bear! Illustration Jens A. Larsen Aas He is a Norwegian children's book character. Two weeks ago, I made a special Bo Bear audiobook about Bo Bear having to stay home from day care because of COVID-19 and gave it away for free. It's reached about 20 000 downloads as I … Continue reading Free audiobook about having to stay at home because of COVID-19 – now in German →

Vet du? Jeg elsker å fortelle eventyr. Etter at jeg gav bort den gratis lydboken om Brillebjørn, begynte jeg å lage en i uken. La oss gjøre det til en fast greie. Hver fredag legger jeg ut en ny. Eventyr til ungene, mini-pause til mor. Her kommer ukens barnetime med Ida. Klikk her for å … Continue reading Ny, gratis lydbok hver fredag →

Og det er du også. Et minne: Jeg er 17 år. Jeg sitter på toget og forteller vennene mine min beste negervits. (Hva er det som er svart og står på et ben i ørkenen? En enbent neger!Hva er det som er svart og står på to ben i ørkenen? To enbente negre!Hva er det … Continue reading Jeg er rasist →

Jeg står utenfor barnehagen. Jeg har ingen vogn. Jeg har ingen bæresele. Jeg har to ledige armer. Tårene renner. En bekjent kommer forbi: "Hei, Ida, går det bra?""Bu-hu-hu-JA! Jeg har bare...levert i barnehagen for første gang! Hikst! Hulk!""Ah!"Hun ser på meg. Hun smiler varmt og megetsigende. Hun gir meg en enorm klem. En forelder til … Continue reading Brillebjørn hjelper deg med barnehagetilvenning! →

“Hvilken tarotstokk bør jeg velge?”

Dét er et spørsmål jeg får ofte!

Klikk her for å lese om forholdet mitt til tarot

Det finnes mange å velge mellom.
Det er lett å bli overveldet.

Slapp av, jeg har laget en oppskrift til deg.

Nei, det “betyr ikke ulykke” å kjøpe en tarotstokk selv.

Det er en seiglivet myte at du må få din første stokk i gave.
Tullball.

Tenk på størrelsen.

De fleste tarotkort er større enn en vanlig kortstokk, omtrent så store som en iPhone.
Det er for at du skal kunne se bildene godt.
Men de er ikke så enkle å stokke.

Du kan få tarotkort i “vanlig” størrelse, pocket-format (omtrent som en kortstokk) eller mini (bitteliten.)

Jeg liker pocket best.
Kjenn etter hva du tror du vil like.

Hva trenger du for å føle kontakt med kortet?

“Jeg vil ikke ha bilde av mennesker på kortene mine” sier en venninne.
“Jeg må ha bilder av mennesker for å føle noe” sier en annen.
Her er det ingen fasit.
Tenk over hva du liker.

Er stokken enkel å lære seg?

Er du nybegynner?
Da kan det være lurt å gå for en klassisk stokk til å begynne med.

De aller fleste tarotbøker tar utgangspunkt i Rider Waite Smith-kortene.
Derfor anbefaler jeg å ha en sånn stokk når du lærer systemet.

Klikk her for å kjøpe en Rider Waite pocket-utgave hos Lille Arcana
Klikk her for å kjøpe en Rider Waite fullstørrelse hos Awakening to Magic

Lyst til å lære mer før du kjøper?

La oss ta en liten historie-time.
Det er lettere å vurdere en stokk når du kjenner forhistorien.

De aller eldste tarotkortene

Den eldste stokken vi kjenner til, heter Visconti.

Den er egentlig en blanding av femten ulike kortstokker fra 1400-tallet.
Ingen fullstendige stokker har overlevd.

De tidligste tarotkortene var “spillkort” vel så mye som spådomskort.
Jepp, tarotkortene kommer fra samme tradisjon som dem du bruker til å spille “gris.”
Det første navnet på tarotstokken er faktisk “Trumf.”
Det er en “vanlig” kortstokk med 22 ekstra trumfkort – eller Store Arkana.

Du kan kjenne igjen billedbruken fra Visconti i de fleste senere tarotkort.



Her er det eldste Dødskortet vi kjenner til.
Ganske heftig trumf, dette.

Klikk her for å kjøpe Visconti-tarot hos Lille Arkana.

Marseille

Den eldste, fullstendige stokken vi kjenner til er Marseille-stokken.
Den er fra 1700-tallets Frankrike, og er til å spå med, ikke bare til å spille med.
Den er utgangspunktet for all moderne tarot.



Klikk her for å kjøpe Marsielle-stokken hos Lille Arkana


Og så er det Rider Waite Smith, selvfølgelig.

Ja, det finnes folk som vil si at tarotkortene kommer fra Atlantis.

Men er realiteten at disse kortene ikke ble virkelig populære før The Rider-company gav ut disse ikoniske kortene i 1910.

Kortene, som ble illustrert av Pamela Coleman Smith, ble skoledannende fordi hun laget unike illustrasjoner til alle kortene i Lille Arkana.

I Marseille-stokken er alle Lille Arkana-kortene temmelig like en kløver syv eller spar ni i “den vanlige” kortstokken.

Det betyr at alle tarotstokker med illustrasjoner i Lille Arkana forholder seg til arbeidet til Pamela Coleman Smith.



Her ser du magikeren, døden og åtte pentagrammer fra Rider Waite Smith og åtte mynter fra Marseille-stokken.

Som du ser, er Magikeren og Døden ikke så ulike i Visconti og Marsielle.
Atte pentagrammer fra RWS og Marseille, derimot.

Når du kjøper tarotstokk, må du spørre deg selv:

Vil jeg ha bilder på Lille Arkana-kortene mine?

Vil du ha det, er det lurt å begynne med RWS.

Klikk her for å kjøpe en Rider Waite Smith-stokk hos Awakening to Magic

Thoth-tarot

Den neste store klassikeren innen tarot, er laget av Aleister Crowley og Lady Frieda Harris.

Den ble tegnet mellom 1938 og 1944, men ble ikke utgitt før i 1969.



Her er åtte pentagrammer og Døden hos Crowley.

Som du ser minner Lille Arkana-kortet mer om Marseille.

Crowley gitt hvert kort i Lille Arkana et enstavelsesord som ramme for tolkningen.

Thoth-tarot er blitt skoledannende for en tarottradisjon som går lengre bort fra den kristne symbolikken, og som har et større fokus på numerologi og astrologi.

Klikk her for å kjøpe Thoth-tarot

Radikal nyvinning

På 70-tallet laget Vicky Noble og Karen Vogel en radikal nytolkning av tarotstokken for å knuse patriarkatet.

De bygget på både Thoth og Rider Waite Smith, men de vevde inn gudinnedyrkelse og myter utenfor det kristne symbolområdet.

Ikke minst: De laget runde kort, så de ikke skulle kunne tolkes én vei.

Resultatet ble de ikoniske Motherpeace – kortene.

Kortene har hentet mye fra Thoth, men har beholdt Rider Waite Smiths bildebruk på Lille Arkana.

Klikk her for å kjøpe Motherpeace

Trendy tarot

Som du skjønner på Dior-kjolen: Tarot har vært i vinden de siste årene.
Som betyr at stokkene har blitt ytterligere radikalisert og utfordret.

Dessverre er de fleste av de mest moderne og sprelske vanskelige å få tak i her til lands.

Men lekre er de.

Her er Magikeren fra Next World-tarot (skapt av Cristy C. Road. )

Klikk her for å kjøpe hos Amazon

En annen moderne klassiker er Tarot for the Wild Unknown av Kim Krans, der alle bildene er hentet fra naturen.

Ta en kikk på Magikeren her.


Dette er en utmerket stokk å begynne med hvis du ikke vil ha bilder av mennesker.

Klikk her for å kjøpe hos Adlibris

Hvis du er interessert i å kjøpe en moderne, skeiv, artig og radikal tarotstokk, anbefaler jeg å gå på leting hos Indie Deck Review. Der kan du se detaljerte bilder og gjennomganger av nye tarotstokker.

Klikk her for å nerde på indie-stokker

Alle lenkene i blogginnlegget er fri for reklame.
Jeg er ikke sponset av noen som selger tarotkort.
Jeg har valgt butikker etter hvor de har utvalg, og etter hvilke jeg har erfaring med på rask levering.

Har du en tarotstokk i dag?
Del gjerne lenke til dine favorittkort i kommentarfeltet!

I år er det 14 år siden jeg ikke døde. 
14 år siden jeg våknet opp, dekket i ledninger.
14 år siden den første innleggelsen min på psykiatrisk.

Vet du hva jeg våknet av? Lyden av sykepleiernes Luciatog.
Jeg ble vekket av at en smilende, glitterpyntet svensk mann stakk en veldig hjemmebakt lussekatt inn i hånden min.

Redselen for å si noe feil

Jeg tenker på det hvert år 13. desember. Årets mørkeste natt.

Det er tabu å snakke om selvmord. Vi er redde for at det skal smitte. Alle er redde for å si noe feil.

Jeg ser venner av meg i sosiale medier omtale dem de har mistet :
“Min elskede valgte å forlate oss.”

Jeg forstår hvorfor de sier det. Men det eneste aktive valget jeg tok da livet mitt var tyngst, var å ikke dø. Behovet for å gå til grunne kjentes som et intenst dragsug. Å la være å følge impulsen var som å kvele et nys. 

«Men ville du ikke bare ha oppmerksomhet?»

All suicidialitet handler om oppmerksomhet. Litt “Jeg skal vise dem” og “jeg skal hevne meg”, en god dose av den selvdestruktive solipsismen: “De har det bedre uten meg. Jeg er verdens negative sentrum.”

Jammen mente du alvor?

Folkens, de aller fleste unge mennesker aner ikke hva døden er. Selv når den roper på dem. Det er derfor de kjører for fort og klatrer for høyt og ikke bruker sikkerhetsbelte. Jeg kan ikke rekonstruere hva jenta i sykehussenga egentlig trodde at kom til å skje. Men jeg vet at kjerringa jeg har blitt får åndenød og forsinket dødsangst hver 13. desember. Alvoret i intensjonen har ingenting å si. Konsekvensene bryr seg ikke.

Hviskingen og han som sa det som det var

Det var mye hvisking året jeg ble lagt inn for første gang.
Folk gikk stille i døra, visste ikke hva de skulle si. Ingen visste hva de skulle si. Derfor husker jeg utrolig godt han som faktisk sa det til meg:

“Ida, ikke dø. Det er dumt å dø.”

Alle andre spurte “Hvorfor?” 
Noen sa: “Det er egoistisk å ta livet av seg.”

Som om det hjalp det plukk.
Jeg hadde en stemme i hodet som sa:
“Du er et monster som ødelegger livet til alle rundt deg, du gjør luften på t-banen giftig med å sitte der.”

Det var egoistisk for andre, men ikke for meg.
Jeg var spesiell.
Spesielt forferdelig. 

«Ikke dø. Det er så dumt.»

Han sa ikke:
“Livet er verdt å leve.”

Han sa ikke:
“Det kommer til å bli bedre.”

Han beskrev en tur han hadde hatt til havet. Solnedgangen mot huden. Lukten av saltvann. Det var grunn nok til å finnes, sa han. «Du vil kjenne solen mot ansiktet så lenge du kan.»

Han var ikke spesielt klok. Eller snill. Jeg tror han prøvde å få meg til køys.
Men han var den eneste som sa direkte det jeg tror mange tenkte den gangen:

“Ikke dø.”

Jeg tror ikke på et verdig liv

Vi har en fortelling om at livet må ta slutt hvis smerten er for stor.
Hvis du trenger for mye hjelp.

Jeg hadde den fortellingen selv.
Du kan klistre så mange diagnoser du vil på den psykiatriske pasienter jeg var. Men det opplevdes som å bli overfalt av en smerte som var så stor at jeg ikke klarte å romme den.

Så mye smerte, tenkte jeg, må bety at det er slutt.

Men folk lever med mer smerte enn meg hver dag, og det er fremdeles bedre å være i live enn å ikke være det. Det finnes alltid vind og regn og lukten av syriner i mai.

Jeg tror ikke på et verdig liv.
Jeg tror på liv, punktum.

Jeg skriver denne teksten for å kunne sende tilbake i tid til den jenta jeg var.
For å si til deg det en tilfeldig mann sa til meg da jeg trengte det:

“Ikke dø, det er så dumt.”

Glassmanet og liv

Jeg pleier å si at hvis jeg hadde valget mellom å dø og å fortsette livet som glassmanet, så hadde jeg alltid valgt glassmanet. Havet er jo havet.

Kjære deg, jeg vet det er en tung tid. Det er færre muligheter til å få hjelp. Til å gå på trening.
Til å få en klem.

Har du det vanskelig, så er denne teksten til deg. Jeg vet hvordan det er å ha en hjerne som overtaler deg til å gjøre det slutt. Men ikke hør på den.

Ikke dø.

Jeg kan ikke love deg et fantastisk liv (selv om mitt ble ganske fantastisk etter hvert).
Men jeg kan love deg liv, punktum.
Og det er enormt. 
Ingen av oss trenger mer enn dét.

Årgangsblogging

Jeg skrev om 13. desember i 2008.

Klikk her for å lese hva jeg skrev da jeg var 21.

Ida, hvordan greier du å skrive om sånne personlige ting?

Dét er en teknikk jeg kan lære deg.

Klikk her for å laste ned sjekklisten min for å skrive personlig.

Ved å laste ned sjekklisten, melder du deg også på e-postlisten min.
Da får du ukentlige trøstebrev fra meg.

Er det noen i livet ditt som trenger dette innlegget?

Klikk her for å finne en Facebook-lenke du kan sende på Messenger.

Jeg leste Lene Gunvaldsen sin års-oppsummering i dag. 

Det er i ferd med å bli en tradisjon.
Jeg setter pris på hvor åpent hun deler, og hvordan hun viser hvordan livet ble annerledes enn planen hun laget.

(Du bør melde deg på e-postlisten hennes. Den er en av mine favoritter.)

Jeg ble inspirert til å lage min egen.
For 2020 har vært et intenst og annerledes år.
Advarsel: LANGT INNLEGG!

Januar

Jeg begynte året med å flytte livet mitt til Berkeley, California. Planen var å være der til slutten av juni. Men 2020 var ikke året for “ting som gikk som planlagt.” Januar var også året der jeg fullførte siste puss på manuset til Svarteboka som jeg skrev sammen med Helena Brodtkorp. Januar føltes som en ny barseltid: Tidsforskyvning på 11 timer, oppstart i ny barnehage, alt ble flyttet fra møter til video for å holde kontakten med Norge.

Jeg bestemte meg for å vekke Internetten min til live igjen. Jeg gikk fra å ha 1978 kontoer jeg fulgte på Instagram til 72, og fikk dermed en mye mindre distraherende feed hver gang jeg publiserte.

Og jeg publiserte mitt første blogginnlegg på lenge om selvsamme prosess.

Februar

Februar var måneden i flyt. Måneden med strålende sol, eucalyptusduft, økologisk mat i en stor kurv på armen, California-lykke. Det var på tide å bli proffere på Internett. Og mer meg selv.

Jeg skrev om kostholdsendringene jeg har gjort de siste året, jeg skrev om tarot og jeg skrev om astrologi – og om forholdet mitt til kristendommen.

Jeg gav opp å spille rollen som ateist i offentligheten. Det føltes skummelt og nakent. Jeg begynte en podcast – Pinlig pilgrimsreise, og et nyhetsbrev. Jeg spilte inn min første lydbonus til alle som forhåndsbestilte Svarteboka fra ARK.

Og jeg satte meg et mål om å ha skrevet ferdig siste utkast av mammaboka jeg har jobbet med i tre år: Fødselsdag. Deadline: 16. mars.

Ikke minst: Jeg tok avgjørelsen om å investere i Marie Forleos Bschool og gjøre jobben. Alt føltes flunkende nytt og fullt av muligheter. 

Mars

Det var meningen at Svarteboka skulle lanseres 12. mars.

Helena gjorde intervjuer og jeg heiet fra den andre siden av kloden.

Men sånn ble det ikke.

Jeg gjorde bschool og skrev-skrev-skrev-skrev, mens ordet “Corona” poppet opp i alle samtaler.

Jeg gjorde en sentral øvelse fra Bschool:

Jeg så på alle de ulike tingene jeg drev med og spurte:
Hva tjener jeg mest penger på?
Hvordan kan jeg gjøre den mest lønnsomme tingen bedre?

Og det jeg tjente mest penger på, var Brillebjørn.
Så jeg bestemte meg for å gi Brillebjørn ekstra kjærlighet.

Hovedutfordringen med å skrive bøker, er at du er så langt fra leserne.

Forlag er giret inn på bokhandlere, og forfattere treffer sjelden leserne med mindre boken skal signeres. Bokhandler snakker lite med forfattere.

Jeg konkluderte med at den beste måten jeg kunne bli bedre til Brillebjørn, var å bli bedre kjent med leserne mine.

Du skjønner, jeg har jobbet med brukerinnsikt i ti år. Jeg vet at hvis du vil gjøre noe bedre, så må du snakke med dem som allerede bruker det du lager. Og jeg hadde solgt mange, mange tusen Brillebjørn-bøker. Det var på tide å bli kjent med leserne.

Og så kom nedstegningen. 
Ok, tenkte jeg.
Hva trenger Brillebjørn-leserne nå?

Jeg satt med Maries øvelse fra bschool:

Se for deg den kunden du elsker mest og hva de trenger mest fra deg.

Så jeg så for meg min favorittleser, en mamma som jobber som lærer i ungdomsskolen, kona er sykepleier, de har en to år gammel datter som har sovnet og våknet med Brillebjørn siden hun var baby.

Jeg så for meg livet hennes nå: Kona på jobb – som måtte jobbe lengre dager på grunn av pandemi. Elevene hennes, sårbare og i en vanskelig bydel, plutselig fanget hjemme med familien de hadde det vanskelig med, trangbodde, på videosamtale med en lærer som ville hjelpe dem alle, men som også måtte være mamma til en unge med rakett i rumpa, en ansiktstspisende kosemaskin som ikke kunne skjønne hvorfor mamma måtte være så kjedelig.

Hun ønsker seg ikke flere bøker fra meg, tenkte jeg.

Hun ønsker seg at jeg kom hjem til henne og leser høyt for ungene hennes så hun får gått på do i fred. Hun kan bøkene mine utenatt og er lei av dem, hun har ikke tid til å lese høyt nå, og hun har dårlig samvittighet fordi det blir mye skjerm mens mamma må jobbe. 

Så jeg laget en lydbok til henne. En ny bok om hvordan Brillebjørn må være hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk.

Jeg spilte den inn i kottet til sønnen min, den nest siste dagen barnehagen var åpen i USA.
Jeg la den ut gratis med en Creative Commons-lisens.

Det betydde at alle kunne dele den videre og bruke den som de ville – så lenge de gav samtlige andre samme rettigheter til videre bruk.

Det betydde at barnehager, skoler og biblioteker kunne bruke den uten å spørre meg, mens store, kommersielle aktører vegret seg, fordi de var redde for gjenbrukslisensen.

Mens nesten alle norske forfattere måtte takke nei til digital formidling av boken sin, hadde jeg laget en corona-fil som kunne brukes.

Jeg la den ut som en gave.
Den eneste tingen jeg ba om til gjengjeld, var at folk meldte seg på e-postlisten min, og godtok at jeg kunne sende dem info om Brillebjørn.

Jeg delte boken 14. mars. Den fikk 70 000 besøkende det første døgnet. 20 000 av dem melde seg på e-postlisten og lastet ned lydboken. Og over tusen sendte meg mail for å si takk.

Det var rare dager.
Jeg leverte Fødselsdag – manus til forlaget 10. mars.
Helena ringte meg og sa at ingen av Svartebok-intervjuene kom på trykk likevel.
Så stengte alt i California, også.
Men ikke på Internett.

Mellom 14. og 27. mars kladdet jeg 20 Brillebjørnbøker.
Ikke alle ble like bra.

Jeg gjorde en spørreundersøkelse til alle Brillebjørn-leserne og fikk over 3000 svar – og ikke minst: Mange, mange, mange idéer til hva som kunne være neste bok.

Jeg laget en Patreon som het Binneklubben og fikk 46 Patreons.
De betalte meg for å få flere eventyrstunder og behind the scenes. Det var de 46 beste folka jeg har møtt.

Brillebjørn-lydboka levde sitt eget liv.
Jeg logget meg på dropbox og så at den gikk i spilleren fra klokken 05 på morgenen, norsk tid.
Den ble oversatt til to samiske språk, tysk, fransk, dansk, italiensk.
Jeg betalte for en engelsk oversettelse selv, så jeg kunne dele den med sønnen min sine klassekamerater.

Innboksen vellet over av ulike måter boken ble brukt på.
Den ble illustrert av skoleklasser.
Den ble gjendiktet og formidlet. 
Hver gang noen ringte meg og spurte: “Får jeg lov til å lage en animert versjon der maskotten til Samisk språksenter er med?”, så kunne svaret alltid være “JA!”

Jeg ble minnet om at Internett handler om smittsom kultur.
At kultur vil være fri, aktiv, i bruk.

Jeg holdt min første livesending.
Jeg viste haka, jeg holdt kamera skjevt, sønnen min kravlet bak meg.

Så skjønte vi at vi måtte reise hjem til Norge. 
På tre døgn pakket vi ned et helt liv og reiste. 
Jeg var skikkelig, skikkelig lei meg.

April

Karantene.

Jeg holdt flere livesendinger.
Jeg laget en ukentlig tekst som het Mandagsmedisin.
Jeg gav den til alle på Patreon.
Jeg laget en eventyrstund i uka til ungene deres.
Jeg var lei meg fordi vi var hjemme.
Jeg fullførte Bschool.
Jeg tok The Copy Cure, Marie Forleos skrivekurs.

Mai

Jeg bestemte meg for å legge ned Patreon.
Jeg hadde lært av Bschool at det var mye bedre å dele ut mer innhold gratis og ta mer betalt for et veldig spesifikt innhold.
Dessuten var det veldig dårlig butikk å måtte ta betalt i dollar.

Jeg begynte å sende ut Mandagsmedisin til alle på lista mi.
Jeg begynte å sende ut eventyrstunder til alle på Brillebjørn-lista.

Jeg solgte 400 Brillebjørnbøker direkte til folk på e-postlista.
Det tok et døgn å selge bøkene, og tre uker å pakke dem.
Jeg hadde ikke satt opp systemet ordentlig, så alle adresselapper måtte skrives for hånd.

Jeg bestemte meg for å gjøre The Artist’s Way på nytt:
Et 12-ukers program som handler om å finne ut hva du egentlig vil og hva som hindrer deg i å gjøre det.

Vet du, sa jeg til meg selv.
Det burde jo være noe jeg gjorde SAMMEN med folk!

Jeg satte en lav pris (499 kr pr hode) og skrev en salgstekst.
Forleo hadde lært meg at salgsteksten er den teksten du skal legge mest kjærlighet i.

Jeg så for meg en av mine favorittpersoner, en utrolig talentfull dame som hadde vært med i Binneklubben og som jeg alltid, alltid har sett opp til, men på grunn av gamle traumer, småbarnslivet og drit ikke har fått drive med det hun vil.

Jeg skrev teksten til henne.
160 meldte seg på – i løpet av et døgn.

Heksesirkel, en kreativ frigjøringsgruppe med Ida Jackson var født.

Plutselig hadde jeg en livesending i uka.
Jeg begynte å finne ut av video og lyd.
Jeg fikk meg en assistent, jeg begynte å tenke på meg selv som en lærer og leder. 

(Det var de aller beste folka i den gruppa.)
Jeg fullførte Brillebjørn blir storebror.

Vi relanserte Svarteboka, fikk masse presse og gode omtaler.
Ingen hadde merket at vi lanserte i mars.

Juni

Brillebjørns barnehagebok kom ut.

Jeg jobbet med Brillebjørns adventskalender-bok. 
Jeg ble styremedlem i den gamle jobben min, Netlife.

Jeg bestemte meg for å ta ekte ferie, og skaffet meg en flink dame til.
Jeg forhåndsinnspilte og forhåndsskrev innhold for fire uker sommerferie.

Jeg skrev et blogginnlegg til Black Lives Matter som ble lest over 70 000 ganger.

Klikk her for å lese det.

Jeg fikk meg kontor.
Dét var deilig etter hjemmekontor. 

Juli

Ferie.

August

Jeg fullførte Kreativ Frigjøringsgruppe.
Det var tårevått.

Jeg begynte prosessen med å lage et tarotkurs.
Jeg tenkte på det som “en liten side-greie.”
Et eksperiment.
Jeg hadde ikke en tydelig målgruppe eller plan.
Og jeg visste nix og nada om video.
Det skulle ta to uker.
Det tok en evighet og masse, masse arbeidstid.

Samtidig jobbet jeg på spreng med Brillebjørns adventskalenderbok  og Fødselsdag.

Et eller annet sted – mellom konsulentoppdrag, kurslaging, e-postskriving, instagram-posting, bokskriving – så begynte jeg å skjønne at jeg var spredt for tynt og gjorde for mye.

September

Brillebjørn blir storebror kom ut.

Tarotkurset kom seg haltende ut i verden, og jeg – som hadde planlagt en myk lansering – fikk oppslag i D2 isteden.

Men det solgte ikke så bra.
Det handlet nok om hvor viktig det føltes for folk å lære tarot.
Det er sjelden et brennende behov, mer noe folk er litt nysgjerrig på.

Men jeg tenkte: Dette lærer jeg av.

Så jeg blogget.
Lanserte nytt design på nettsiden.
Fikk nye, stillige bilder. 
Og jeg oppdaget Gry Sinding for alvor.

Og fikk hjelp til å innse det opplagte:
At jeg holdt på med for mange ting på én gang. 

Oktober

Jeg begynte å fase ut ting.
Redusere og fokusere.
Jeg meldte meg på Grys kurs “Skap din drømmejobb” og byttet kontor til et sted med bedre lys, luft og avstand.
Jeg laget planer og systemer og struktur.
Jeg begynte å bruke kalenderen.

Jeg fikk vite at Adventskalender-boka ikke ville komme ut til jul likevel.
Det tok for langt tid å få produsert den.

Da må vi finne på noe annet, sa jeg.
Men å finne på noe annet = mer jobb.

Mens jeg bar rundt på alle tingene mine mellom kontorene i en diger ryggsekk, skjønte jeg at jeg måtte lage et skrivekurs.

Et heidundranes skrivekurs.
Jeg skiftet teknisk system til Kajabi, gjorde jobben med målgruppe og salgstekst og satte oppstart til 2. november.

Jeg fikk med meg Jan Grue, mannen min, som med-kurs-holder.

“Ok” sa Jan. “Jeg gjør det én gang. Og bare hvis det ikke blir noe drama!”

“Er du helt sikker på dette blir eneste gangen dere har skrivekurs?” spurte folk.
“Jeg kan ikke love noen ting” sa jeg.
For jeg ante på ekte ikke hvor mange som ville melde seg på.

Men det ville folk.
40 stykker.
Plutselig hadde jeg et digert kurs å drive.
Og en adventskalender å lansere.

November

Det ble bestemt at vi skulle lage hørespill som Fabel-original.

Det hadde vært mange forhåndsbestillinger av Adventsboka i bokhandel.
Folk ringte meg og fortalte at de hadde planlagt boken som første luket i barnets adventskalender.
At ungene var skuffet.

Så jeg stod opp 04 og skrev.

Jeg holdt kurs og jeg holdt avstand og jeg skrev så godt jeg kunne på Fødselsdag og jeg skrev tilbakemeldinger og holdt livesendinger og laget mer video og gjorde brukerinnsikt og spilte inn reklamefilmer og fikk råd fra Gry Sinding om hvordan være bedre på video, og på et tidspunkt kjentes det ut som om jeg skulle lette som en varmluftsballong, drevet av min egen intense arbeidsinnsats.

Folk på skrivekurset skrev.
Det virket.

Desember

Kurset gikk inn i siste fase.
Adventskalenderen ble mest spilt i Fabel fra første lanseringsdag.
Der har den vært siden.

Klikk her for å høre første episode gratis.

Og jeg bestemte meg – påfallende nok – om å blogge mer.
På toppen av alt annet.

Men det er fordi jeg har brukt dette året til å finne tilbake til meg.
Og Ida = tekst på Internett.
Og bøker.

Jeg har hatt tre bøker og et hørespill ute i år.
Jeg har jobbet med den store voksenboken min.
Jeg har laget tre kurs.

Det har vært helt galskap bananas.
Jeg har fått vondt i skuldrene og lagt på meg.

Nå er målet mitt å gjøre færre ting i 2021.
Og å gjøre dem dypere, bedre.

Nå er målet å sende revidert sisteutgave av Fødselsdag til forlaget før jeg tar juleferie.
Og fullføre alle tilbakemeldingene til folk på skrivekurset.

Nå inviterer deg til å lage din oppsummering av 2020. 
Enten i kommentarfeltet her – eller på bloggen.
Hva gjorde du?
Hva gikk som planlagt?
Hva ble annerledes?

Jeg kommer også til å lage dette innlegget som en Instagram-kavalkade.

Klikk her for å følge meg!
Tægger du meg, så deler jeg årskavalkaden din i historien min.

“Ida, jeg visste ikke at du hadde hatt en fortid i psykiatrien?”

Nei, det gjorde du kanskje ikke?

Jeg har fått mange fine meldinger etter at jeg delte mitt “jeg døde ikke”-jublieum tidligere i uken.

Klikk her for å lese “Det er dumt å dø”.

Men det har ikke vært hemmelig med de psykiatriske innleggelsene.
Det er bare en stund siden jeg har hentet frem tekstene jeg skrev den gangen.

Her er noen klassikere fra Gale damen-arkivet, til glede for nye lesere.

Med følgende forbehold:
Ja, jeg skrev disse da jeg var 21 år.
Nei, jeg ville ikke ordlagt meg sånn hvis jeg skulle skrevet i dem dag. 
Men de har fått lov til stå som de stod.
Les dem med raushet.

Topp ti Gale damen-tekster

1. Om å få en psykiatrisk diagnose – Humoristisk dialog
2. Verre enn verst – verre en Veum – Knallhard psykiatrikritikk, på grensen til undercover-journalistikk
3. Om å ikke ha ytringsfrihet som pasient – mer psykiatrikritikk – og hvorfor denne bloggen var livsviktig for meg
4. Enda mer live-blogging om livet som pasient – om IT-sikkerhet og skriving
5. Dagligliv fra avdelingen
6. Mer dagligliv fra avdelingen – en der du ser at jeg ikke er særlig solidarisk eller politisk korrekt eller hyggelig
7. Om umyndiggjøringen i det å være pasient – og om samtalene om skammen.
8. En 21-årings betrakninger om tvangsbruk
9. Mitt mest siterte innlegg om psykiatri – særlig punkt tre er populært!
10. Hvis jeg var helseminister – jeg er fremdeles enig med meg selv på disse her. Jeg skulle gjerne laget ti punkter til, men dette er åpenbare problemer som fortsatt gjelder.

Ida, hvordan greier du å skrive om personlige ting uten at det blir kleint?

Dét kan jeg lære deg!
Jeg har laget en sjekkliste for hvordan du kan gjøre det.

Klikk her for å laste ned en gratis sjekkliste.

Ved å laste den ned, melder du deg på e-postlisten min. Da får du også #mandagsmedisin, mitt ukentlige trøstebrev + beskjed om nye blogginnlegg, nye kurs og nye bøker.

Ny episode på podcasten: Spør Ida, del 1.
Der du spør, og jeg svarer.

Første spørsmål er fra Grethe Fatima, som driver podcasten Det store i det små, en litterær vekkelsespodcast.

“Hvordan greier du å ta med åndeligheten inn i den hyper-rasjonelle bransjen din?”

Klikk her for å høre hva jeg svarte i ukens podcast-episode.

Klikk her for å lese podcasten.

Har du spørsmål til neste podcast?

Slå deg løs i kommentarfeltet.

Jeg inndrar herved retten din til å late som at du ikke visste at høyreekstremisme er et problem.

Du burde spylt den ideen i dass da Breivik skjøt unger på Utøya.

Du burde skjønt det da Donald Trump sa at det var “very fine people on both sides” da nazistene viste seg i Charlottesville.

Men jeg skjønner at det er vanskelig å ta inn over seg at det finnes flust med nazister når du sitter på Twitter og diskuterer om ungdommen er blitt for hårsår.

Om rasisme egentlig er et problem i disse dager.

Om det er for mye identitetspolitikk og om folk er for lett å krenke.

Men nå gidder jeg ikke mer.

Jeg gidder ikke late som om jeg er vokst opp i denne velutdannede, høflige, borgerlige offentligheten.

Jeg er ikke fra Norge.
Jeg er fra Norges underliv.

Jeg kommer fra kommentarfeltet, ja DET kommentarfeltet, det du tror må være på tull.

Og som det er lett å ignorere når de kaller en norsk poet “fandens svarte avkom“.
Fordi det må jo være et rart unntak.

Fordi de fleste her i den høflige offentligheten er hvite og cis og tross alt gikk på samme videregående skole som alle de andre som deltar i debatten.
De har aldri fått sånne kommentarer, eller hørt sånne kommentarer, så kanskje det tross alt står greit til?

Du lever i en boble, baby.
Og du har for lite kunnskap.

Nazisme er ikke en tankefeil.
Det er en ideologi.
Et livssyn.

Bestefaren min kjørte over grensa til Polen i bare underbuksa sommeren 1941, og skrev at han hadde vervet seg til Germanske SS Norge fordi han elsket Hilter.

Jeg er vokst opp med konspirasjonsteorier og rasisme som en del av verdensoppfattelsen min.
Og jeg skal fortelle deg noen sannhetens ord om den gjengen som stormer kongressen nå.

De ser på seg selv som heltene i denne historien.
De bor i et samfunn der alt de ser på som godt og bra er under angrep.
Da Biden vant, vant de slemme.

Bestefaren min så på seg som en helt.

(Jeg har skrevet om han før. Du kan lese om boken jeg skrev i 2014, Morfar, Hitler og jeg, her. Og kjøpe den her, de fleste sier at den lærer dem femti nye ting om nazisme.)

Dette med å se på seg selv som helten er viktig.

Da jeg skrev innlegget “Jeg er rasist” under Black Lives Matter, fikk jeg mange kjipe meldinger.

En av dem lød: “Du gjør meg kvalm.”

Jeg synes disse meldingene er interessante.

Morgenbladet lurte på om jeg ville la meg intervjue i en “Er rasisme et problem?”-tekst.
Det sa jeg nei til.

Jeg nekter å være med på en offentlighet der vi later som at det høyreekstreme ikke finnes.

Han som sendte meg meldingen om at jeg gjorde ham kvalm, hadde lett opp nummeret mitt og sendt en sint melding til en fremmed i affekt.

Det krever mye affekt for å sende SMS-er til fremmede.
Han lever i en verden som føles veldig farlig.
Der alt går feil vei.
Jeg sier ikke dette for at du skal synes synd på ham.

Men for at du skal forstå at han lever i en annen verden enn deg.

Han som sender sint SMS-til meg, vil beskytte noe han opplever som veldig truet.

Jeg kjenner den verdenen, fordi jeg vokste opp i den.
Jeg ble født inn i et Norge som var styrt av en farlig konspirasjon.
En ond gjeng som ville ødelegge landet vårt og selge det til Europa.

Den gjengen het Det Norske Arbeiderparti.

Da skuddene løsnet på Utøya, skjønte jeg hvorfor.
Fordi jeg hadde vokst opp med at Torbjørn Jagland var en skummel skikkelse som kontrollerte alt.

Det fantes pamfletter hjemme hos meg der det stod at Bilderberggruppen styrte verden.
At en ny verdensorden var på vei.

Jeg var et barn, og jeg tok til meg informasjonen som et barn.
Jeg husker å sitte på bussen med hasj-hodene i Moss og hviske om de som styrte alt, hørte alt.

Men jeg flyttet til byen.
Jeg flyttet til Internett.
Jeg stilte kritiske spørsmål til verdenen jeg var vokst opp i.

Jeg endte opp i en jobb der jeg hadde mektige Bilderberg-medlemmer i styret, og så dem glemme passord og surre med styrepapirene.

Det virket ikke akkurat som de styrte verden, gitt.
De hadde makt.
De hadde privilegier.
Men de hadde ikke total kontroll.

“Ida, hvordan skal vi klare å ha en god debatt om dette?”

Du kan ikke ha en debatt der en side tror at de er i en farlig krigssituasjon, og den andre delen tror de er i en forlengelse av den spennende tiden sin i Kulturutvalget på Chateu Neuf.

På samme måte som du ikke kan forvente at en svart debattant skal orke like mye som en hvit middelklasse-debattant.

“La oss ha en sivilisert samtale mellom Roar, som mener at Fatima er farlig, vil ødelegge Norge og må dø, og Fatima som gjerne vil gå på universitetet i Bergen i fred.”

Det er ikke en debatt, folkens.

Jeg er en del av problemet.
Jeg har ikke snakket om konspirasjonsteoriene jeg har vokst opp med.
Jeg har villet skåne slektninger og venner som har levd i det.
Som vil benekte alt jeg sier nå, fordi det er det de gjør.

De benekter det i Dagsnytt 18 og sender anonyme drapstrusler etterpå.
De later som om de tulla.

Men nå ser dere dem på TV, folkens.
Trump har fridd til dem hele veien.

My peeps.
Vi har dem, vi også.

Jeg har ingen løsning, folkens.
Men jeg kjenner dem.

Og første løsning på et hvert problem, er å innse at det er et problem.

Jeg vet du liker å tro at du bor i et land der alle tror på demokratiet.
Der alle tror at alle er like mye verdt.
Men det gjør du ikke.

Bestefaren min trodde at det burde bo folk med samme hudfarge som ham i det landet han bodde i, for at det landet skulle kunne fungere.

Og at det fantes krefter som drev en blodkrig for å sørge for at landet kunne ødelegges av feil blod.

Denne idéen lever fremdeles.

Vi kan for lite om den.
Vi kjenner den ikke igjen før den juler opp noen.

Steg en er å våkne opp.
Velkommen til virkeligheten jeg er født inn i.
Den er ikke et trivelig sted.

Du kan følge meg på Twitter.
Du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt, Mandagsmedisin, hvis du vil ha trøst & politisk oppvåkning.